Plansmie

Plansmie (på fransk og engelsk charrette) er en planleggingsmetode for kollektiv utvikling av en idé eller et konsept for blant annet by- eller regionutvikling. Plansmier kan dekke flere felt, og nærliggende er smidige metoder innen programvareutvikling og metoder for lokal planlegging av stedsutvikling. Sentralt i metoden er å samle alle aktører slik at de i løpet av en kort iterasjon kan lage eller forbedre en plan som har bred tilslutning i et lokalsamfunn.^[1][2]

Metoden er i sin moderne form bruk siden 1990-tallet, ofte i forbindelse med utviklingen av nyurbanisme og stedsaktivisme. I Norge har et titalls^[3] plansmier blitt avholdt på 2000-tallet. Blant dem er:

• plansmien i Evje, som dokumenteres i filmen Sørlandsrefseren
• plansmien om alternativ Filipstad-utbygging i Oslo^[4][5]
• Rakkestad kommunes plansmie i 2011.^[6]

I Norge har særlig Audun Engh, Arne Sødal og Erling Okkenhaug promotert plansmie som verktøy for stedsutvikling.^[7]

Uttrykket charrette har sin opprinnelse i arbeidsmetoden arkitektstudenter ved École nationale supérieure des beaux-arts i Paris benyttet frem mot avsluttende eksamen på 1800-tallet. Émile Zola skildret en slik scene med hektisk arbeid frem mot en leveringsfrist i verket L'Œuvre som ble utgitt i 1886. Siden har uttrykket betydning utviklet seg og fått dagens design- og byutviklingsrelaterte betydning. Det norske begrepet plansmie har vært i bruk fra ca 2004.

Referanser