100 meter menn under Sommer-OL 1936 i Berlin ble avholdt på Olympiastadion 2. og 3. august 1936.[1]
Medaljevinnere |
|
01 | 02 | 03 |
| | |
Jesse Owens | Ralph Metcalfe | Tinus Osendarp |
USA | USA | Nederland |
Bakgrunn
Dette var tiende gangen øvelsen ble avholdt etter å ha vært med på programmet i hver eneste siden 1896. To finalister fra 1932 deltok igjen: sølvmedaljevinneren Ralph Metcalfe og løperen på 6. plass Takayoshi Yoshioka. Men favoritten var Jesse Owens, særlig siden landsmannen Eulace Peacock var skadet og ikke kunne delta (Owens hadde kommet på tredje plass etter Peacock og Metcalfe i AAU-stevne i 1935).[2]
Afghanistan, Colombia, Liechtenstein, Malta, Peru og Jugoslavia var representert i øvelsen for første gang. USA var den eneste nasjonen som hadde deltatt i øvelsen i hver eneste olympiade.
Konkurranseformat
Øvelsen beholdt formatet med fire runder fra 1920–1932: forsøksheat, kvartfinaler, semifinaler og en finale. Det var 12 forsøksheat, med 4–6 utøvere i hver, der de to beste i hvert heat gikk videre til kvartfinalene. De 24 kvartfinalistene ble plassert i 4 heat med 6 utøvere. De tre beste i hver kvartfinale gikk videre til semifinalene. Det var to heat med 6 semifinalister, og nok engang ble gikk de 3 beste i hvert heat til en finale som bestod av 6 menn.[2]
Rekorder
Følgende var gjeldende verdens- og OL-rekorder før Sommer-OL 1936:
Jesse Owens tangerte den gjeldede OL-rekorden med 10,3 i det siste forsøksheatet. Han løp like raskt som sin egen verdensrekord på 10,2, satt to måneder tidligere, i kvartfinalene, men tiden ble ikke regnet som tangering på grunn av for mye medvind. Løpet hans i finalen kunne heller ikke regnes som rekord på grunn av vindforholdene og igjen var tiden den samme som den olympiske rekorden.
Resultater
Forsøksheat
De to raskeste løperne I hvert av de tolv heatene gikk videre til kvartfinalene.
Heat 1
Plass | Utøver | Nasjon | Tid | Kommentarer |
1 | Lennart Strandberg | Sverige | 10,7 | Q |
2 | Takayoshi Yoshioka | Japan | 10.8 | Q |
3 | Manfred Kersch | Tyskland | 10.8 | |
4 | Maurice Carlton | Frankrike | | |
5 | Aristidis Sakellariou | Hellas | | |
Heat 2
Heat 3
Heat 4
Plass | Utøver | Nasjon | Tid | Kommentarer |
1 | Gyula Gyenes | Ungarn | 10,7 | Q |
2 | Monta Suzuki | Japan | 10.7 | Q |
3 | Palle Virtanen | Finland | 10.9 | |
4 | Paul Bronner | Frankrike | 11.1 | |
5 | Antonio Cuba | Peru | | |
6 | Elias Gutiérrez | Colombia | | |
Heat 5
Heat 6
Heat 7
Heat 8
Heat 9
Heat 10
Heat 11
Heat 12
Plass | Utøver | Nasjon | Tid | Kommentarer |
1 | Jesse Owens | USA | 10,3 | Q, OR |
2 | Kichizo Sasaki | Japan | 11.0 | Q |
3 | José de Almeida | Brasil | 11.1 | |
4 | Dieudonné Devrindt | Belgia | | |
5 | Austin Cassar-Torreggiani | Malta | | |
Kvartfinaler
De tre raskeste løperne i hver kvartfinale gikk videre til semifinalene.
Kvartfinale 1
Kvartfinale 2
Medvinden i denne kvartfinalen ble for sterk til at Owens' 10,2 kunne regnes som ny verdensrekord eller ny olympisk rekord.
Kvartfinale 3
Kvartfinale 4
Semifinaler
De tre raskeste i hvert av de to heatene gikk videre til finalen.
Semifinale 1
Semifinale 2
Finale
Vind: +2,7 m/s
Owens "hadde allerede avgjort løpet i sin favør " etter 30 meter. Metcalfe brøt fri for sølv etter 70 meter. Strandberg fikk for strukket ett leddbånd midt i løpet. [3]
Referanser
- ^ «Athletics at the 1936 Berlin Summer Games: Men's 100 metres». Sports Reference. Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 5. juni 2017.
- ^ a b «100 metres, Men». Olympedia. Besøkt 21. juli 2020.
- ^ Offisiell rapport, bind 1, s. 604.
![De olympiske ringer](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/5c/Olympic_rings_without_rims.svg/50px-Olympic_rings_without_rims.svg.png) Olympiske mestere på 100 m, menn |
---|
|
Menn: EM, VM, OL • Kvinner: EM, VM, OL |
Autoritetsdata